Resurrection-at-Smertekirken_Helene-Fjell

Et Ur-Perspektiv

Den Helhetlige Kraften

Vi tror at den høyeste og eneste kraften er natur, det er ingen kraft som ikke er natur. Natur er en universell og hellig enhet, en levende urkraft som går på tvers av og gjennomsyrer alt som er. Den er helheten og hvert enkelt punkt i alle deler av observert og uobservert virkelighet, og er kilden til all energi. Naturen er en vev som holder alt sammen på tvers av tid og rom. Vi tror at mennesker har kjent på denne kraften og prøvd å forstå den og sin rolle i den i årtusener før de fant opp det første av de mange navnene de har døpt den med, og før de avgrenset den til de mange menneskelignende skikkelsene de har tilbedt den i.

 

Noen kaller aspekter av det Gud, noen kaller det Allah, andre kaller det Great Spirit eller Anima mundi. Den universelle kraften har mange navn, men det nærmeste som gjenspeiler vår tro er den hinduistiske Brahman.

Ohm_wikipedia.gif

Begrepet brahman refererer til verdens og universets enhet. Brahman oversettes ofte med verdensaltet, værensgrunnen eller gud. I hinduismen er Brahman den enhetlige gud bak mangfoldet av guder og den enhetlige virkelighet bak verdens mangfold. Brahman er usynlig, uforanderlig og til stede i alt, og brahman finnes også i hver av oss som atman, det udødelige selvet som defineres som ren væren og pur bevissthet.

*kilde: snl.no

Smertekirken er ikke imot at noen kaller denne kraften for gud, men vi mener at å sette et navn på kraften personifiserer den, gjør den til en projeksjon av menneskelige frykter og fantasier, og skaper en illusjon om at mennesket kjenner den og forstår den på en måte som ikke er mulig. Vi mener at det som mennesker vanligvis observerer av naturen bare er et glimt, og at å få bedre kontakt med naturen kan gi grunnlag for å bidra til dypere innsikt, forståelse og åndelig utvikling, men at ingen levende eller døde noensinne har kunnet ha en total forståelse av naturen/kraften, fordi denne helheten lar seg ikke fullt ut begripe av et avgrenset menneskelig sinn og sanseapparat.

Smertens Kraft

Selv om vi som mennesker ikke kan se hele bildet tror vi at det er mulig å komme i kontakt med nyanser av denne kraften. Vår måte å gjøre dette på er ved bruk av smerte. Smertekirkens grunnleggende tro er at smerte er avgjørende for å bli et helhetlig menneske med tanke på spirituell helse, forhold til naturen og opplevelse av fellesskap. I dagens forsøk på å unngå ubehag har mange sperret av for et vesentlig aspekt av sin menneskelighet. Ved å unngå smerte vil man ubevisst redusere sitt forhold til naturen og dermed sin evne til å oppleve sterke positive og negative følelser. Ved å tillate smerte kan man derimot vekke skjulte sider av seg selv og danne sterkere forbindelser med verden, seg selv og sine medmennesker. Fasilitering av denne oppvåkningen er Smertekirkens mål.

 

Uavhengig av om det er snakk om fysisk, emosjonell eller åndelig smerte, er smerte en veldig sterk mekanisme som er vesentlig for alle menneskers overlevelse. Vi tror at smerte kan brukes som en portal for å oppnå kontakt med kraften som er og beveger alt. Ytterligere vet vi nå fra vitenskapelig forskning at smerte har blitt brukt til dette formålet lenge før de moderne religionene ble dannet. Smertekirken bruker smerte som et rituelt virkemiddel og offer for å komme i nærmere kontakt med naturens kraft.

Belønning eller Straff?

Nei. Og ja.

 

I motsetning til mange andre religioner mener vi at det ikke finnes noen belønning i å tro på gud. Naturen har ingen formening om hva som er riktig eller galt. Naturen bryr seg ikke om hva du gjør eller ikke gjør og det er ikke noe du kan gjøre for at den skal oppføre seg annerledes mot deg, den vil ikke bli behaget av at du ofrer smerte til den. Naturen har ingen overordnet plan med oss, naturen bare er.

 

Sannheten er at du er en del av naturen enten du vil eller ikke og gevinsten av å ha innsikt i natur kommer fra å være i harmoni med naturens kraft. Tenk bare på forskjellen på å svømme med eller mot strømmen, å svømme under eller rett på bølgen, å gå med eller mot vinden. Vann, bølger og vind bryr seg ikke om at du er der og er ikke interessert i dine intensjoner eller ditt offer, derimot blir ditt møte med disse kreftene enklere dersom du harmoniserer med dem heller enn å motstride dem. Belønningen er en bevissthet som du skaper for deg selv. Dette er en universell sannhet.

Community-Church of Pain_Helene-Fjell-foto

Hvordan Startet Det?

Fra tidlig i løypa så vi behovet for et sted der folk i body suspension-miljøet kunne føle seg trygge på å dele sine erfaringer og historier med et likesinnet fellesskap. Dette fellesskapet skjer i begrenset grad på suspension-samlinger (og i mindre grad på nettet), men vi følte at det manglet en større ramme rundt det periodevise felleskapet folk opplever ved de ulike arrangementene. Opp gjennom årene har vi ofte hørt folk snakke om at de føler seg som mest hjemme ved suspension-arrangementer og at suspension-samfunnet er deres "familie". Vi har sett folk forlate ulike SusCon i tårer og hørt våre venner etter en samling si at de lider av det som noen kaller PSD (Post Suspension Depresjon). I tillegg til følelsen av fellesskap er det også en nyanse av spiritualitet (noen ganger subtil og noen ganger ikke i det hele tatt) som har vært til stede i det moderne suspension-samfunnet helt fra starten.

Den spirituelle komponenten i body suspension kommer fra en fascinerende blanding av religiøse kilder. Siden omfanget av åndelig inspirasjon er så stort, begynte vi å lete etter en fellesnevner. Vi begynte å tenke på smerteritualer på en annen måte, ikke som et uttrykk for en spesifikk religion eller teologi, men som en form for bønn som har blitt tilpasset til de trossystemene som bruker disse formene for smerteritual. Dette perspektivet, kombinert med vår forståelse av fellesskapet og samfunnet rundt body suspension og andre smerteritualer, førte til at vi innså at vi ikke låner eller approprierer fra etablerte religioner, men heller går tilbake til en mye eldre åndelig praksis.

Vi begynte først å snakke om det som skulle ende opp som Smertekirken i 2013. Til å begynne med delte vi ikke tankene våre med mer enn en håndfull mennesker som vi trodde ville være bra å involvere eller hvis perspektiv vi ønsket. Nesten ingen av menneskene vi henvendte oss til var interessert i å samarbeide med oss for å opprette Smertekirken. Noen var støttende, men ønsket å distansere seg av sosiale eller profesjonelle grunner, noen var bare for opptatt, og noen få var overraskende sterkt imot ideen. Av de som ønsket å avvise konseptet var det bruken av begrepet "kirke" som var hovedproblemet.

Så, Hvorfor da Bruke Ordet Kirke?

Siden "kirke" både kan beskrive et sted for tilbedelse, en samling av tilbedere og en religiøs filosofi, alt i ett og samme ord, virket det som en passende måte å umiddelbart kommunisere at Smertekirken er et trossamfunn. Ordet kirke er både kortfattet og samtidig ekspansivt. Vi skjønner at noen mennesker har en personlig motvilje mot eller dårlige assosiasjoner til selve ordet, men det er fortsatt en veldig direkte måte å kommunisere at vår tro er åndelig, ekte og fortjener respekt på samme måte som andre religioner.

I Norge registreres religioner i to trinn. Først etablerer man en forening (som m.a. gir organisasjonen visse rettigheter med hensyn til hvordan dens aktiviteter beskattes), så må man søke regjeringen om å bli registrert som et trossamfunn (man kan utøve sin religion uten å være registrert, men man har da ikke mulighet til å utføre ritualer som f.eks. ekteskap og begravelse, eller få økonomisk støtte for hvert medlem med norsk statsborgerskap som bor i Norge). Smertekirken registrerte seg som en forening høsten 2018 og sendte etter den prosessen raskt inn en søknad om registering av trossamfunn. Søknaden vår ble avslått av Fylkesmannen i Hedmark (nå Innlandet) med begrunnelse at vi ikke faller inn under det å være en "positiv religiøs tro" og at vår tro ikke var av "overjordisk" karakter. Vi klagde på denne avgjørelsen og ga det vi trodde var tilstrekkelig dokumentasjon til å påpeke at vår tro kvalifiserer som en positiv religiøs tro, og at mange andre religioner har samme forståelse av "overjordisk" som vi har. Vår klage ble ikke behandlet av Fylkesmannen, men heller oversendt til Kulturdepartementet for endelig avgjørelse og etter flere måneders forsinkelse til slutt avslått. I begge instanser ble vår søknad avslått uten at de anerkjente våre argumenter eller ba om en eneste forklaring eller utdyping.

Den overraskende fordelen med denne prosessen har vært at vi har måtte tenke gjennom ulike måter å forklare grunnlaget for vår tro til mennesker som tilsynelatende har en veldig usofistikert forståelse av religion. Vi jobbet i ukesvis med å finne ut hvordan vi kan forklare Smertekirken til noen med et monoteistisk perspektiv på det overjordiske og endte opp i bedre stand til å mere presis formulere hva vi tror på og hvorfor—og hvordan vår religiøse tro er lik andre (forestill deg å prøve å beskrive en isbre til noen som aldri har sett et snøfnugg). Selv om vi ikke offisielt er registrert som en religion føler vi nå at vårt neste forsøk vil gi bedre kontekst og grunnlag for å la myndighetenes saksbehandlere forstå vår tro.

Et Sted å Puste

June og Alan

Pådriverne bak Smertekirken er June Ailin Bonsaksen og Alan Louis Belardinelli. Alan er født og oppvokst i USA og fulgte kjærligheten til Norge hvor han har bodd siden 2002. June er litt mer lokal, hun vokste opp på Sunnmøre og flyttet til Oslo som 20-åring. De møttes der i 2008 og har hengt sammen siden.

 

Vi har begge vokst opp i storslått natur med skog, eng og fjell rett utenfor vinduet. Det å fra i ung alder ha mulighet til å være alene i stillheten og å kjenne på kraften fra naturen rundt har vært med på å bygge et godt fundament som er dypt rotet i oss begge. Å kunne bære med seg et godt forhold til og en dyp respekt for naturen har alltid kjentes som en viktig del av å kjenne seg selv.

 

I tillegg til en glede over naturen har vi begge en forkjærlighet for mennesker som søker etter å utfordre det allment aksepterte, som forsøker å leve etter egne premisser og være ekte og ærlig. Oslo er en by som er rik på et mangfold av personer som prøver på akkurat dette. Det er også byen hvor vi via Wings of Desire fant et fellesskap rundt body suspension og for alvor begynte vår reise med å utforske hvilken kraft som ligger i å utføre smerteritualer. Hvor vi på landet kunne bruke naturen og søke utover for å lære om oss selv, ble det i byen å søke innover som virkelig ledet oss videre på vår reise etter å bedre kjenne vår indre kraft.

 

Etter hvert kom også ønsket og lengselen om å flytte tilbake, nærmere naturen, og å ta med oss vår nye kunnskap for å forene den på et sted hvor vi kunne utforske disse indre og ytre elementene sammen. Tanken var alltid å kunne dele den med vårt fellesskap.

June og Alan Vestrønningen_Helene Fjell foto

Vestrønningen

Stedet som fikk alt til å falle på plass er et lite gårdsbruk i Stange kommune i Innlandet. Det ligger i enden av en vei akkurat så langt borte fra folk at du føler at du er midt i naturen, men likevel bare halvannen time unna Oslo og en knapp time fra Oslo Lufthavn Gardermoen.

 

Vestrønningen er akkurat passe stort med sine 47 mål. Her finner du et koselig hvitt hus som ble bygd av Alfred og Olava i 1936, en rødmalt låve, en kjøkkenhage som blir større og større for hvert år og jorder med gress omkranset av skog på alle kanter. Er du heldig kan du se både elg, rådyr, rev, hare, ekorn, røyskatt, ravn og et rikt antall andre fugler og smådyr. Vi kan nok garantere at du får hilse på den sosiale katten Lillepus som liker å overvåke det meste som skjer både inne og ute og ikke sier nei til en kos.

 

Vi flyttet hit sommeren 2017 og føler at vi virkelig har fått dekket de behovene vi savnet med å bo i byen. Siden stedet ligger så usjenert til, er det også ideelt for å kunne utføre smerteritualer ute uten å bli forstyrret. Vår store tripod som er bygget av grantrær vi selv har felt fra skogen vår sto ferdig sommeren 2020, og er klar til å hjelpe å gjenopprette kontakten med kraften som finnes i og rundt oss.

Vestrønningen-småbruk_bygdekos.jpg

Foto: Smertekirken

Behovet for et Fellesskap og Nærhet til Naturen

Mye av grunnen for at vi startet Smertekirken og åpner opp vårt hjem er grunnet vår erfaring med menneskene vi har møtt som henger i kroker. En stor del av de som velger å gjøre dette søker ikke bare en opplevelse av smerte, men også et større fellesskap rundt. Via Wings of Desire har vi sett mange av de som kommer tilbake for å henge flere ganger, gjerne også vil være med i en større grad enn bare å møte opp og vente på sin tur, for så å dra hjem til seg og sitt når suspensionen er over. Det å oppleve smerte på en ny måte rører i noe dypere i mange som igjen fører til et ønske om å utforske dette nærmere og å kunne dele erfaringer med andre likesinnede. Det oppstår ofte et fellesskap og et bånd mellom de som står sammen og hjelper hverandre å akseptere og å jobbe seg gjennom smerten. I tillegg har mange av menneskene som henger også mye av det samme verdisynet med tanke på natur og medmennesker uavhengig av hvor i verden eller hvilket samfunnslag de kommer fra.

 

På samme måte som ønsket etter et større fellesskap, har vi også sett ønsket etter å ha muligheten til å henge ute i vår fantastiske natur. Det å kunne kjenne på smerten mens solen varmer din hud, vinden blåser deg lett i ansiktet, lyden av fuglekvitter omgir deg sammen med en lukt av gress og engblomster, er noe helt annet enn å kjenne på den inne i et rom eller større lokale. Det å kunne åpne sansene for kraften inne i deg samtidig som du kjenner på kraften utenfor, gir ritualet en annen dybde og kraft.

 

Nå er det jo ikke gitt at været alltid er som en deilig norsk sommerdag—kanskje er vinden en liten tanke for sur akkurat den dagen du skal henge, og så setter naboen i gang med å sage ned trær akkurat når du finner formen, men det kan kanskje resultere i at du får kontakt med et annet spekter av følelser som har behov for å få utløp akkurat på lik linje med glede og tilfredshet. Det er en litt annen takt og et annet lydbilde på landet enn i byen, men dette gjør også at det er lettere å komme i kontakt med det som skjer i kroppen og å få tilgang til alle de ulike aspektene av følelseslivet som man ikke alltid får ro til å kjenne på i byen. Ved å skape dette rommet er det også lettere å jobbe seg gjennom ulike tema og åpne seg for naturens kraft.